Skrevet av: Guro Bjerkan
Klasse: 3MDDRDR (MD3C)
Skole: Fagerlia videregående skole
Oppgave: Særemne, norsk hovedmål
År: 2003
Notis:
Jeg vil si takk til Ingar for ikke bare å
være min venn, men for å være en så
stor inspirasjon som han er.

Advarsel:
Dette særemnet er ikke her for å
kopieres. Det linkes direkte til denne
siden fra Ingar Knudtsens egen side,
så kopiering vil bli oppdaget. Jeg
legger det ut for kampanjens skyld
og som en kilde til andre som
skriver oppgave om han.






Forord

Problemstilling

Bøkene
-> Våpensøstrene
-> Rød Måne
-> Løvinnens sjel
-> Amasoner
-> Gudinnas døtre

Amasonene
-> Vold
-> Godt VS Ondt
-> Kvinner VS Menn
-> Kjønnsdiskriminering
-> Seksualitet
-> Magi

Konklusjon

Kilder






Før jeg begynte å lese Amasoneserien, hadde jeg ikke engang peiling på at jeg hadde en forfatter i familien. Jeg kan ikke huske å ha møtt han før jeg etter å ha begynt på den første boka hans, ble med foreldrene mine på besøk hos han. Jeg har siden vært takknemlig for det besøket, for der fikk jeg en av mine beste venner. Og grunnen til at jeg ville ha Ingar Knudtsen som særemnet mitt er at han alltid har en historie å fortelle, et emne å diskutere og han har skrevet de eneste norske bøkene som jeg liker. Jeg er både venn og fan av han og er veldig stolt av å kjenne han.

Jeg har opplevd at det er mange flere fordeler av å være i familie med han, enn å kjenne han, selv om det er en stor fordel i seg selv. Som en venn og familiemedlem er jeg privilegert til å ikke bare bli henvist til hjemmesiden, som de fleste forespørslene om særemne blir, men jeg er hjertelig velkommen til å ringe, skrive eller besøke han som jeg vil. Jeg har vært heldig og fått mange spørsmål besvart av forfatteren selv, noe som dessverre ikke alle får.

Ved siden av det, har jeg fått oppleve at Ingar er en svært generøs person. Da jeg nevnte for han at jeg skulle skrive særemne om han og skulle ta for meg alle fem amasonebøkene, sa han at jeg skulle få manuset på femteboka "Gudinnas døtre", slik at jeg kunne få begynt å lese den så fort som mulig. Ikke bare det, men da jeg besøkte han for å få litt mer bakgrunnsstoff, fikk jeg da også de tre første bøkene av han signert i gave, ettersom han hadde fått tuften i at jeg ikke eide en eneste bok av han. Til og med venninna mi som var med meg, fikk "Våpensøstrene" av han signert.

Jeg har nå startet opp en kampanje for å få bøkene hans utgitt på engelsk, fordi jeg synes det er en skam at de engelskspråklige skal gå glipp av disse bøkene, bare fordi de snakker engelsk og ikke norsk. Dessuten mener jeg at Ingar da kan få oppmerksomheten han fortjener, når han har skrevet så gode bøker som dette. De er en protest på amasonenes behandling i fantasy-litteraturen, så hvorfor skal ikke amerikanerne få lese protesten?

tilbake

· Kunne Amasonene vært rollemodeller for oss?
· Hvordan hadde verden kunne vært om Amasonesamfunnet ikke hadde gått under?

tilbake





Da Ingar Knudtsen begynte å skrive om de legendariske amasonene som visstnok har levd for 3000 år siden, var meningen at dette kun skulle bli en bok. Den var skrevet i irritasjon som en litterær protest på amasonenes behandling i fantasysjangeren. Tidligere omtale av amasoner i fantasybøker, ble gjort av menn som mente at de visstnok både var onde og unaturlige. Ingars bøker er derimot skrevet på amasonenes egne premisser der han presenterer oss for tre fantastiske kvinner som er veldig forskjellige.

Ata Dorje hører ikke til i denne verden. Hun var en av Gudinnas krigere som døde for lenge siden. Hun døde naken i en nærkamp mot en mann oppe i fjellene i den bitre vinterkulda, men Gudinna har bestemt at hennes oppgave er ikke oppfylt. Så hun blir sendt tilbake til verden, hvor hun mottar Gudinnas beskjed. Hun skal møte to andre kvinner på sin vei og sammen skal de tre grunnlegge et nytt samfunn. Sverdet som brakk under kampen, får hun tilbake, smidd slik at det aldri mer vil knekke.

Tanitsja er slave hos Gudinnas Prestinner, men likevel får hun budskapet om at hun er en av Gudinnas utvalgte. Hun mottar en øks, som hennes øversteprestinne Zoella vil ta det fra henne. Men Zoella klarer ikke å løfte øksa som Tanitsja derimot kan føre lett som en fjær. Hun frigjøres ikke fra slaveriet før hun møter Ata.

M'Bela er den siste av Gudinnas utvalgte. Hun lever som øversteprestinne i en fredelig by, som trues av tilhengere av en konkurrerende Guddom. M'Bela gir ordre om å holde byporten lukket, men en godtroende mann som kun ønsker å redde menneskene i byen, åpner den og slipper de fremmede inn. De dreper mødre og barn, voldtar Gudinnas Prestinner, inkludert M'Bela selv. Hun prøver å komme seg unna og får som straff det ene brystet skåret rett av. Hun klarer å flykte og ei ung medisinlærling, Unje, pleier henne og gir henne beskjeden fra Gudinna.

tilbake

"Våpensøstrene" som den første boka heter, forteller om beskjeden Gudinna gir disse tre kvinnene, og om reisen de foretar seg. Tanitsja og M'Bela er begge på flukt. Deres hjembyer er ødelagt, og de har ikke noe bestemt mål. Ata Dorje har ennå ingen fiender i dette livet, så hennes reise er mer en oppdagelsesreise for å lære om og skjønne denne verdenen hun har kommet til. Hun har blitt oppdratt som kriger, men i denne verdenen er kvinnelige krigere kun en myte, selv for Gudinnas egne tilhengere. I møtet med Tanitsjas slavedrivere må hun duellere med deres sterke tempelvakt. Våpnet som blir valgt er never. Ata vinner med list. Hun smører gift under neglene som hun klorer inn i huden på motstanderen sin. Etter seieren oppnår hun respekt, selv om det ikke er fra alle. Øversteprestinne Zoella har ennå sterke tilhengere, som forlater gruppa med henne. M'Bela dukker også opp og sammen drar de tre for å grunnlegge en by i en trang dal. Den får navnet Atador. Byen er strategisk plassert slik at fienden lett kan overvinnes ettersom de må nå byen gjennom trange pass. Zoellas følge endte som slaver i en hær. Zoella klandrer Ata og lurer hæren til å angripe Atador. Atador går ut med seier, men gleden varer ikke lenge når Ata blir snikmyrdet av Zoella selv.

Forfatteren har fått mange spørsmål om hvorfor han lot Ata dø. Han svarer da at han ble tvunget til det. Ata var ei sterk kvinne. Han gjorde henne veldig sterk, litt for sterk. Hadde hun levd, hadde ikke amasoneriket gått under, men sannheten er dessverre at det gjorde nettopp det. Det var planen at dette kun skulle bli en bok, slik at han derfor var nødt til å ta livet av Ata. Han har selv fortalt at han felte tårer mens han skrev dette. Ingar har alltid et sterkt bånd til hovedpersonene sine, oftest er han forelsket i dem. Ata var nok for mektig og skremmende for en forelskelse, så her var det vel heller snakk om en sterk følelse av respekt.

Ingar har aldri vært fremmed for sære kommentarer, han har innrømmet å ha en forkjærlighet for å provosere folk, og skriver derfor bevisst provoserende. Derfor forventet han reaksjoner da han slapp "Våpensøstrene" ut på markedet. Reaksjonene strømmet inn, særlig sinte reaksjoner fra menn. Han ble omtalt som Gudsspotter og kjønnsforræder og mottok både telefoner og trusselbrev. Med en slik sterk strøm av reaksjoner kunne han ikke la det ende med denne ene boka. Selv i dag, mange år etter utgivelsen, mottar han en jevn strøm av respons. Han sier selv at om der er noen av hans bøker som kan regnes som ei kultbok, er det "Våpensøstrene". Den bare vil ikke dø.

tilbake


I bok nummer to "Rød Måne", forlater vi Atador sammen med M'Bela og hennes elskerinne Jelamar. I "Våpensøstrene" ble Jelamar sammen med datteren Hizha, reddet av Ata fra å bli solgt som slaver i Tyvenes by. På denne reisen blir ikke Hizha med. Tanitsja blir også igjen i Atador, hvor hun etter Atas død regnes som dronning. Det lever fortellinger om krigerkvinner i det fjerne som kalles Amasoner. M'Bela og Jelamar drar ut for å lete etter disse Amasonene De drar alene, men Tanitsja sender flere til å følge dem. Reisen tar dem til Troja, hvor de får møte kvinner som kalles månehekser. Etter et kort opphold drar de raskt videre. Parallelt med fortellingen om M'Bela og Jelamars leting etter Amasonene, får vi høre historien om ungjenta Zilla. Hun lever i et mannsdominert samfunn der ordet "urent" ofte blir brukt. Hun blir voldtatt, men dømt for å ha lokket mannen til å gjøre det. Dommen blir steining, men blir i siste liten reddes hun av M'Bela og Jelamars følge. De tar henne med på en båt, fast bestemt på å finne Amasonene. Under et opprør blir Jelamar drept. De begraver henne og grunnlegger en by ved graven hennes, Jelamar by.

tilbake

"Løvinnens sjel" er M'Bela's bok. Boken fortsetter historien i "Rød Måne". Nå er det flere år siden Jelamar by ble grunnlagt. Alle har slått seg ned og barna har blitt større. Samfunnet i Jelamar er kvinnestyrt og kun kvinnen kan være krigere. Mennene har organisert sitt eget mannsråd, som ikke har reell makt. Sarai er ei ungjente som vil bli kriger. Krigeren Shina som tar seg av treningen, vil ikke la henne bli det. Sarai ber fortvilet M'Bela om hjelp og er villig til å gjøre som nagariene, en av nabostammene, nemlig å drepe en løve for å vise at hun er en kriger. I forargelse ber M'Bela Sarai om å isteden drepe en av nagarienes løvejegere, slik at hun i det minste gjør noe nyttig. Dette er begynnelsen på M'Bela's dårlige valg. Klarer Sarai å gjennomføre oppdraget kan det bli krig mellom dem og nagariene. De er ikke mange nok i Jelamar til å forsvare seg. Sarai blir brakt tilbake til Jelamar etter å ha skutt løvejegeren og det blir stor uenighet om hva de nå skal gjøre. Mannsrådet vil at de skal overgi Sarai til nagariene for fredens skyld, og når Sarai stikker av, tror M'Bela at lederen av mannsrådet står bak. Hun straffer han ved bruk av magi, men da hun skjønner at han er uskyldig vet hun at ingen kan redde henne. Gudinna vil straffe henne ti ganger så hardt på grunn av at hun har misbrukt sine magiske krefter og straffet en uskyldig mann. Sarai blir tatt til fange av nagariene, men kommer seg løs når en kamp mellom nagariene og en annen stamme bryter ut. Jelamar by står også i fare. Etter mye om og men forlater innbyggerne Jelamar by. På reisen sin, tar M'Bela sine siste skritt, men dør ikke før hun møter ei trollkvinne som kan fortelle henne at amasonene virkelig finnes. I det hun dør viser hun seg i en dyreskikkelse for de andre og ber dem møte trollkvinna. Etter dette reiser de vestover hvor de blir vitne til en kamp mellom to hærer, den ene består av bare kvinner. De hjelper den kvinnelige hæren i kampen og vinner. Målet er nådd. De har funnet amasonene.

Forfatteren avslutter boka med en nydelig beskrivelse av det som var ment å skulle være det siste synet av amasonene. Amasoneriket forsvant, gikk tapt og vårt eget mannsdominerte samfunn kom. Han ble spurt av flere om han ville skrive flere bøker i serien, men han så seg ferdig med prosjektet og følte han hadde fått sagt det han ville si. Da jeg selv spurte han om det samme etter å ha lest ferdig trilogien for tre år siden, svarte han meg at han aldri kom til å skrive videre på serien. Kort tid etter ble trilogien gitt ut på nytt som pocketbøker og nye lesere kom til. Før han visste ordet av det, kom det en strøm av respons. Fansen ville ha flere bøker og etter mye mas, gav han etter og skrev en fjerde bok.

tilbake


"Amasoner" tar opp tråden i Atador by, samt har en parallellhandling som starter i byen Plenti. Leilah som bor i det mannsdominerte samfunnet Plenti, våkner opp fra en merkelig drøm og vet hva hun vil bli, kriger. Ved et uhell hører faren hennes henne si det, og straffen venter. Tanta hennes forteller henne om krigerkvinnene, og når faren hennes bestemmer seg for å gifte henne bort, temme henne, bestemmer hun seg for å rømme. Hun vil finne krigerkvinnene. Leilah har en lang reise foran seg. Hun pruter seg til å komme seg med en båt, utkledd som gutt. Sist vi var i Atador var vi vitne til Jelamar etterlate datteren Hizha og dra ut på reisen med M'Bela. Tanitsja ble kalt dronning Tanitsja. Det er nå mange år senere. Hizha er en voksen kriger, Tanitsja er borte. Ata's sverd som alltid skal voktes nøye, blir stjålet og Hizha må legge ut på en ferd for å få sverdet tilbake. Hun tar med seg krigeren Shina, smeden Ghiti og heksa Bitka. Det er på et vertshus at historiene fletter seg sammen og Leilah møter Atadoriene. De vet at de skal vente på ei ung jente med en gudinnefigur, Ata har besøkt dem i drømmene. Før de vet ordet av det er de omringet av en stor invasjonshær. Ved magi når de å legge en plan. Hizha rekker Leilah Ata's sverd, og foran dem trår Ata frem. Løftet hennes om å komme tilbake er holdt. Men det er ikke tid for glede, for de har en hard kamp foran seg.

Ingars store plan var å slutte serien slik. Han hadde allerede skildret en stor kamp og trengte ikke å gjøre det igjen. Han ville ha en åpen slutt, fri til å bli tolket på alle måter. Men den kampen han ville unngå i bøkene ble heller utkjempet mellom forfatter og forlag. Forlaget nektet å ha en slik slutt. Han fikk til slutt ha den slutten, men da måtte han skrive ei bok til.

tilbake

"Gudinnas Døtre", den femte og mest trolig siste boka, tar oss med til restene etter kampen. De har seiret over hæren, men samtidig har de tapt. De er omringet av lik, vet ikke hvem som har overlevd eller ikke. Det er fullt kaos. Til slutt blir Hizha funnet, men hun er dødelig såret. I Atador kan hun ikke få legehjelp, men hun kan kanskje reddes i B'lime. Spørsmålet er om det er verdt reisen. Bitka vil ikke gi opp og de drar av sted med Hizha. Reisen er hard både fysisk og mentalt for dem. Alle vil det beste for Hizha, men de er uenige om hva som er best. Bitka vil at hun skal leve, mens Leilah mener at det er best at hun kan få slippe lidelse og komme til dødsriket. Og en dag før de når målet sitt dør Hizha og tar avskjed med dem i formen av et spøkelse. Hun advarer dem om en større fare enn den de har sloss mot. Til tross for advarslene blir Leilah og Ghiti tatt til fange i B'lime. De blir holdt som fange om bord i et gresk skip eid av Soter, en mann som tror han er sønn av Zevs. Under tilfangetakelsen falt Shina ned en fallem. Hun blir funnet av Bitka og varsler henne. Når skipet nærmer seg ei øy, greier Leilah og Ghiti å rømme fra Soter. Der blir de funnet av Bitka og det oppstår en kamp mellom grekerne under Soters lederskap og krigerkvinnene. Soter lider nederlag. De tar skipet og reiser tilbake. Om natta våkner Leilah av Atas advarsel "Zoella kommer", en kniv føres til strupen hennes, men hun tar tak og river seg løs. Historien har ikke gjentatt seg.

Ingar var fast bestemt på ikke å skildre et stort slag igjen. Et var nok, mente han, så isteden tar han utgangspunkt i en slagmark. Beskriver kadavrene, gir oss en følelse av krigens grufulle virkelighet. Med en slik annerledes begynnelse ble det også en svært annerledes bok. Her introduserer han Herkules, ikke med det navnet, men som Soter. En gal, men også ufarlig og impotent mann. Likevel blir Soter en trussel, men ikke på den samme måten som de forrige fiendene, men isteden som en med tanker som er mer trussel mot kvinnesamfunnet enn et fysisk angrep. Dette er den endelige slutten på bøkene. Han har nå fått trukket de siste linjene og avsluttet historien. Man kan si at den har to avslutninger. Den han skrev i "Løvinnens sjel", der han besegler skjebnen til M'Bela og resten av de som dro fra Atador på jakt etter amasonene. Nå har han avsluttet historien om samfunnet Atador. Vi får endelig vite hva som skjedde med Tanitsja og vi blir vitne til Atas tilbakekomst. Hizha, den siste originale Atadorien, trekker sitt siste åndedrag og vi får en anelse om hvorfor amasonene etter hvert forsvant som samfunn.

tilbake






Ingars karriere som forfatter har gjennomgått mange forandringer. Hans første publisering var noveller i Science Fiction blad, som senere ble samlet i en novellesamling. Han har alltid interessert seg i universet, sola og planetene. Han satt med stjernekikkert og atlas og grunnla byer på Mars. Disse byene er de faste punktene i Science Fiction novellene hans. Overgangen mellom novelle og roman, ble en spesiell opplevelse. Han visste ikke helt hvordan han skulle arbeide, for når han arbeidet med noveller skrev han dem fra begynnelse til slutt på den samme dagen. Til tross for at han godt visste at han ikke kunne klare å skrive en roman ferdig på en dag, var han ikke vant til noen annen arbeidsmetode. Det endte med at han satt hele dager og skrev, der han kun tok seg korte og få pauser til å spise og sove. Så på omtrent en uke hadde han skrevet boka fra begynnelse til slutt og kunne begynne å bearbeide teksten.

Han beskriver forfatterskapet sitt som en roman. Etter science fiction bøkene, fikk han foten innenfor flere sjangere, før amasonetrilogien ble det store vendepunktet. Brått var han kastet ut i fantasy-sjangeren som han siden har holdt seg til. Men Ingar skriver ikke samme type fantasy som andre forfattere i sjangeren. Han er heller opptatt av det realistiske og det kan derfor sies om han at han har en egen sjanger, som vi kaller Magisk Realisme. Han utførte omfattende forarbeid, der han studerte amasonenes historie og Gudinnereligionen. Han leste alt han fant. Særlig viktig var det for han å lære om magi, siden det var en viktig del av religionen. Han måtte komme frem til sannheten om magi, hva de som utførte magi mente. Han gikk så langt som å lære å bruke magi. Han har innrømmet å ha blitt overrasket over at det fantes regler for magi. Han er ateist selv, men når han satt og skrev på bøkene ble figurene og omgivelsene deres så levende for han at han nesten trodde på Gudinna og at amasonene var rundt han. Alt ble så levende at han så hovedpersonen, Ata Dorje ri forbi huset hans en kveld det snødde, for så å forsvinne ved gatelyset. Hendelsen ble grunnlaget for begynnelsen av boka, der vi er vitne til at Ata dør i en snøstorm.

tilbake

Mange kan nok lure på hvordan amasonene kan bli sett på som rollemodeller, når samfunnet deres er så preget av vold. Ingar har flere ganger blitt spurt hvordan en så rolig person som han kan skrive noe så voldelig. Det han da minner dem på er at vold også er det å bli holdt nede av andre. Det som folk føler seg truet av er at amasonene hans besvarer angrep med motangrep. Ikke bare kan de kjempe, men de sloss bedre enn menn. Regelen som gjelder i samfunnet deres er at ingen kvinne får gifte seg eller få barn før hun har drept en fiende. Det er vanskelig å forsvare en slik regel, men den må som sagt dømmes etter den tiden amasonene eksisterte. I Nagari-stammen er man ikke kriger før man har drept ei løve. I Zillas landsby kan ei jente dømmes til steining for å ha blitt voldtatt. Hos Barbarene i Tyvenes by henretter de Prestinner for så å lage suppe av dem. Skikkene er barbariske.

Volden i de mannsdominerte samfunnene i bøkene er eksempler på det som ble gjort mot amasonene og de andre "hedningene". Den mest brutale scenen, som er stormingen av M'Belas gamle by, har Ingar skrevet ut fra ei setning i bibelen. Her ser vi soldatene innta byen og ta ut alle de gravide kvinnene, for så å skjære fostrene ut av magene på dem. Setningen er fra Kongeboka, og det er det eneste som ble skrevet om hendelsen. Ei kristen jente nektet å tro at noe så grusomt hadde blitt hentet derfra, men etter å ha slått det opp selv, sa hun ikke mer.

Det er ikke volden, så mye som holdningene det bør settes fokus på. Det er like alvorlig å sette mennesker opp i et Gudebilde, som vi ser med oppdragelsen av prins Harim i "Våpensøstrene". Han er langt på vei en marionette for rådgiverne sine. Tankene hans er forurenset med påstander om at han er en ekte Gudesønn, steinbarnet Ulikummi, født til å straffe de onde, som hans egen bror leder. Zoella, en av Gudinnas egne Prestinner, gir Ata skylden for sitt eget nederlag. I sterkt nag lurer hun prins Harim til å angripe Atador.

tilbake

Bøkene gir et veldig revolusjonært syn på det "gode" og det "onde". Vi ser verden fra amasonenes synspunkt, der mannssamfunnene ikke blir sett på som gode, men tar man noen av amasonenes egne gjerninger, kan man begynne å lure på hva som egentlig er "godt" og "ondt".

"Jeg tror visst på en annen Gudinne enn dere", sa Unje. "En som er god. Det onde sørger mannsgudene for".
"Ikke del opp verden i to adskilte deler," advarte M'bela. "Gjør du det, vil du oppdage at det onde snart blir godt og det gode ondt. Jeg har møtt mange som dreper og mishandler i det godes navn, men få som gjør det i ondskap..."

Etter å ha lest dette, har jeg adoptert denne tankegangen. I bøkene vil vi gjerne holde med amasonene ettersom det er deres øyne vi ser verdenen med. Men amasonene gjør ikke bare "godt" i bøkene. Når de har behov for hester, hva gjør de? De planlegger et hestetyveri mot Barbarene. Hvordan kan vi forsvare en slik gjerning? De trenger flere hester, men det gir dem ingen rett til å stjele dem. I vårt samfunn gjelder en slik regel. Vi har ingen rett til å stjele fra andre. Vi risikerer straff for tyveri, men her planlegger et samfunn å ta fra et annet. Møtet med Barbarene gir oss ikke akkurat lysten til å sammenligne dem med Mor Theresa, snarere tvert imot. Barbarene serverer Gudinnas Prestinner som mat i vertshusene sine. Det handler ikke om det "gode" mot det "onde", for ingen av samfunnene kan tilsvare et hundre prosent godt samfunn.

Unjes syn på sin Gudinne er en typisk oppfatning hvert menneske har. Vi mener vi står for det gode og at det onde finnes et annet sted. Mennesker flest liker ikke å bli oppfattet som noe annet enn godt, uansett hva de gjør. Blir man konfrontert med å ha gjort en gal gjerning, gjør man hva som helst, leter etter en slags begrunnelse for hvorfor den gale handlingen var riktig i sitt tilfelle. Unjes utsagn handler om religion. For mennesket er ikke religion noe å spøke med. Du kan lett tråkke noen på tærne ved å kommentere deres tro. Er man religiøs, betyr det oftest at man tror på en "god" Gud. Jødene er Guds utvalgte folk som skal fortelle om hans "gode" budskap. De kristne skal misjonere om Jesus, Guds sønn sitt budskap. Satanismen, djeveldyrkingen er den "onde" motparten til Kristendommen.

Men under hvilket navn har det blitt gjort mest ondt? Det er her M'Belas visdomsord treffer. Opp gjennom tiden har folk blitt tvangskristnet med vold, tortur og drap. Mange korstog har blitt ført for å ta tilbake "Guds by" Jerusalem fra hedningene, der det ble en ære å drepe i Guds navn. Hekseforfølgelsene i middelalderen var tortur og drap av mennesker. Ble du anklaget for å være heks var du dødsdømt uansett om du var skyldig eller uskyldig. Enten døde du under torturen, eller ved brenning. Alle "vet" at Satanistene er de "onde", men hvis du ser på handlingene, kan du begynne å lure.

Vi ser gjennom bøkene drastiske handlinger utført av amasonene selv. Blant annet i Rød Måne, når M'Bela, Jelamar og følget kommer til Måneheksene. Her blir en av prestinnene deres funnet sammen med en av soldatene som går mot samfunnet deres. Jenta blir tilgitt og soldaten får en sjanse til å gi opp kallet sitt, men han nekter. Han får da valget mellom dø ved gift eller kniven, der han velger kniven. Han godtar dødsdommen og ofres ved neste fullmåne på alteret. I Løvinnens Sjel sender M'Bela unge Sarai ut for å drepe en av Nagarienes løvejegere, slik at hun i det minste gjør noe positivt i Gudinnas øyne. Hvorfor holder vi likevel med amasonene? Det er det Ingar vil vise oss. Her er det vi merker protesten. Amasonene ble fremstilt nærmest som demoner. Han vil få oss til å forstå at det handler ikke om engler og demoner, men om mennesker. Mennesker som gjør både gode og mindre gode gjerninger opp gjennom livet.

tilbake


Det store temaet i bøkene er kvinner mot menn, der heltene er kvinnene. Det som er så revolusjonerende med dette er at forfatteren faktisk er en mann. Det er godt mulig at det er akkurat det som gjorde at bøkene kom så sterkt i fokus som de gjorde. Hadde ei kvinne skrevet dette, ville bøkene fått stempelet "nok ei feministbok". Noe som ville vært et sant utsagn. Å bli kalt feminist er ikke en fornærmelse for han, tvert imot, for feministene vil ha total likestilling, akkurat som han. Ingar er selv en "amasone" i verden. Han representerer en sjanger som ikke blir tatt seriøst nok. Han er ikke blant forfatterne som vi møter i "Bokbadet". De vi finner der er del av det Ingar så kjærlig kaller "mafiaen". Mafiaen er et veldig lukket forfattersamfunn. Det er de som bestemmer om bøkene dine skal bli diskutert eller ikke. Ikke at det gjør Ingar noe særlig, for oppmerksomhet får han heller innenfor sjangeren. Han skriver seg særlig inn i hjertene til kvinnelige lesere, noe som til tross for temavalg, er en prestasjon. Han klarer å skildre fra en kvinnes synspunkt, slik at kvinner kjenner seg igjen. Men det å sette seg inn i en situasjon du aldri har vært i, har ikke vært så vanskelig for Ingar. Han skrev en bok om å fly, der alle var overbevist om at han hadde flyger-erfaring, til tross for at han alltid har hatt beina plantet på jorda. Etter å ha utgitt boken "Nord for Saigon", som er en skildring av Vietnamkrigen lagt i fantasy-sjangeren, hadde han beskrevet omgivelsene så godt at en Vietnameser var overbevist om at han ikke bare hadde vært i Vietnam, men også i nabobyen hans, fordi han kjente seg igjen. Han har til og med hatt fans som har dratt på pilegrimsferd i "amasonenes rike", der de fulgte ruta M'Bela og Jelamar reiste i boka, "Rød Måne". Med seg hadde de ei kartbok og brukte "Rød Måne" som reisehåndbok. De kjente seg igjen i beskrivelsene hans av stedene i boka. Dette er et klart bevis for at nøye undersøkelser og fantasi holder.

Og fantasi er noe Ingar alltid har hatt. Allerede i barndommen tok han i bruk talentene sine, da han laget hørespill for søskenbarnene sine. Den lille tiden han gikk på skole viste han også sine særpreg. Oppgaver som "fortell om en fisketur", ble alltid til fantastiske fortellinger med ufoer og utenomjordiske vesen. Tilbakemeldingen ble alltid at han hadde i hvertfall fantasi. Etter 6 år sluttet han på skolen og siden har han ikke kommet på noen særlig god fot med lærere ettersom han mente at 6 års skolegang var 4 år for mye. Han var også svært musikalsk, der Elvis var den store helten og han ble svært populær når han dro rundt og sang rockesanger. Allerede da kom truslene fra guttene, mens jentene forsvarte han. Det er godt mulig han allerede der fikk holdningen sin om menn og kvinner, men mest inspirasjon har han fra bestemoren sin.

Det er særlig de eldre amasonene som har preg av bestemoren hans, men jeg vil tro at også utviklingen av de yngre amasonene har blitt inspirert av henne. Hun var ei veldig sterk kvinne som ikke var redd for å være freidig og si meningen sin. Hun ble liksom aldri gammel. Der moren var mer tradisjonell, var bestemoren mer liberal. Det var hun som gav Ingar en så sterk respekt for kvinner, så hvorfor skulle han ikke bygge skikkelsene sine på henne? Opp gjennom historien har kvinner blitt behandlet og oppdratt til å være pyntedukker. Kvinner er svake og forsvarsløse, en myte som Ingar ville motbevise.

"Dere har rett i at kvinner vanligvis er mindre enn menn. At de ikke har så kraftige muskler, ikke kan løpe like fort og slå like hardt. Menn kaster oftest spydet lengre, og hogger øksa djupere. En utrent mann vil vanligvis vinne over ei utrent kvinne.
M'Bela så ut som om hun skulle protestere, og noen av krigerne så sjokkerte ut. Sa hun ikke nå det som hun alltid hadde benektet før? Ata løftet hendene.
"Men hva er styrke? Jeg er sikker på at denne mannen kunne løpe like fort som M'Bela herfra og ned til elva. Men hva om distansen ble dobbelt så lang? Fem ganger så lang? Da ville den kvinnelige utholdenheten få overtaket."

"Han kan godt være sterkere, men vi er seigere. Vi tåler mer, og er mindre redd for å se vårt eget blod." Hun flirte. "Naturlig nok! Jeg har sett mannlige krigere få panikk over helt ubetydelige sår. Han slår kanskje bra, men vi sparker bedre. Dessuten gjør styrken hans at han stoler altfor mye på den, og han har egentlig ikke forstått hva nærkamp er. Hva en kriger er."

Ingar har det med å treffe sannheten som en hammer treffer en spiker. Avsnittet er hentet fra Våpensøstrene, der Ata lærer opp krigerne til å gjenkjenne de sterke og svake punktene hos fremtidige motstandere. Det er veldig sant at kvinner er de som har sterkest utholdenhet og som tåler mest. Fødsel er den sterkeste fysiske påkjenningen av alle, og det er kvinnen som må gå gjennom det. Derfor er det et snev av sannhet i at kvinnen da har sterkest fysisk utholdenhet, siden smerter er en så stor del av hverdagen vår. Vi kan lett se det når en mann og kvinne blir syk. Kvinna står opp og sørger for at barna kommer seg opp, at huset ser ordentlig ut, mens mannen blir liggende i senga, nærmest dødssyk av en vanlig forkjølelse.

Ingar har også tatt for seg språket til kvinnene. De er ikke så fisefine som kvinner ofte kan bli fremstilt. De er like skarpe med tunga som med sverdet. Dette gir dem bare mer feminin frihet, noe som er veldig positivt i bøkene. Selv noe så lite som ord har makt, og hvorfor skal ikke amasonene ha den makta? Det er ikke Atas store talent med sverdet, så mye som hennes makt med ord som gir mot til de unge krigerne som følger henne. En annen makt med ord Ata besitter er evnen til å forstå og snakke alle språk. Språk er også makt. Amasonenes samfunn bygger på mer enn ett språk. En vanlig samtale kan foregå på flere språk uten at amasonene selv merker det. Språkmakta gir dem en stor fordel her. De kan forhandle, spionere og holde egne hemmeligheter skjult for motparten, uten noe som helst problem. I "Amasoner" går de med på en fredspakt med Feofar III, som er høvding hos Barbarene, som holder til i et av naborikene. Feofars menn ber om å bli eskortert tilbake av noen som mestrer språket deres, der Hizha svarer at ingen kan språket deres. Selvfølgelig kan eskortene deres det, men de sier ingenting slik at de kan snappe opp informasjon i tilfelle at pakten bare er lureri fra Feofars side. Nok en gang blir mennenes overlegne holdning ovenfor kvinner brukt som taktikk mot dem.

Det er det som gir amasonene styrke. De lærer seg å kjenne fienden sin og er klar over egne svakheter. De undervurderer ikke motstanderne sine, slik som mennene gjør. Først og fremst bruker de list og forsiktighet. De er alltid klar over at de kan bli angrepet. Speidere er satt rundt i området, de trener forsvar og legger taktikker mot mulige angrep på seg. Mest av alt er det lojalitet og samarbeid som bevarer amasonesamfunnet i begynnelsen. Det er i "Gudinnas Døtre" at vi får se tegnene på at amasoneriket er i ferd med å gå under. Atador by ligger i ruiner, men det er ikke det som ligger til grunn for undergangen, så mye som at de gjenlevende splittes opp og flykter. Samfunnet blir raskt preget av indre strider, fiendtlighet mellom amasonene selv. Det siste vi får se er en gruppe overlevende som fremdeles holder sammen. Det gir oss håp om at de kanskje klarte seg, men fornuften vår forteller oss at de ikke gjorde det. Etter hvert forsvant de.

Hadde det ikke vært for realisten i han, hadde Ingar ganske sikkert skrevet annerledes. Mange ganger har viljen hans gått tapt for logikken, noe han ikke liker. Selv skulle han ønske at amasonene fremdeles fantes. Da hadde verden sett annerledes ut, og han er overbevist om at den hadde vært bedre. Han har fått spørsmål om hva han ville ha valgt mellom et kvinnestyrt og et mannsdominert samfunn. Hadde det ikke vært mulighet for total likestilling, hadde han heller leve under kvinnelig dominans.

tilbake


Det er kvinnekroppen som står i fokus hos amasonene. Det er ikke rent lite av nakenhet i bøkene. Tempelvakta Vetra vrenger av seg alle klærne og våpnene når hun og Ata skal sloss. Det at de slenger fra seg klærne, får oss på en måte til å respektere dem. I vårt samfunn hadde det vært nesten utenkelig. Ingar har tatt inspirasjon fra det gamle greske samfunnet der de tilba mannekroppen, for å gi en liknende beskrivelse av amasonene. Det er ingen svakhet eller skam å være naken. Å vinne i en naken nærkamp, gir respekt. Ata vinner over Vetras frodige, muskuløse kropp foran alle flyktningene. Tanitsja går i en naken nærkamp mot en mann og ender opp med å drepe han med bare nevene sine, noe som strider mot hele konseptet med mannlig styrke og kvinnelig svakhet.

Ingar gjør også en morsom vri med skapelsesberetningen, der kattegudinna Bastet får 12 dager på å lage 2 figurer som Gudinna skulle bruke. Hun konsentrerte seg om kvinnen og endte opp med å slenge sammen mannsfiguren, når hun slapp opp for tid. Det som får meg til å like den, er jo helt klart det positive fokuset på kvinna, siden det er mitt eget kjønn. Men jeg klarer også å se den motsatte kjønnsdiskriminering i dette. Der vi opp gjennom den kjente delen av historia har reagert på negativt syn på kvinnen, finner vi antydning av noe liknende mot mannen her, samtidig har mennene her et enda verre syn på kvinnen. Det vi opplever i bøkene er to motstridende samfunn som begge er fylt med kjønnsdiskriminering. Den opptrer ikke i den samme grad, men den finnes på begge sider. Spørsmålet som da kan stilles er om det virkelig kan oppnås full likestilling i et samfunn?

Da må man se litt mer på historien. Ata levde sitt liv i en annen tid, og for henne er det en selvfølge at det er kvinner som jakter og er krigere. Folket Tanitsja var slave hos, lot menn både drive jakt og bære våpen til å forsvare samfunnet. Dette endte med at færre kvinner ble jegere og krigere og snart var det bare tempelvaktene som bar våpen. Etter hvert ble samfunnet dominert av menn. I sitt møte med flyktningene gir Ata dem en veldig krass kritikk. "Der jeg kommer fra tillater vi ikke menn å bære våpen, verken til krig eller jakt. Hvis dere hadde gjort det samme, hadde dere kanskje ikke vært på flukt nå?" Utsagnet er veldig treffende og krast, men samtidig er det veldig sant. Menn flest liker ikke å bli dominert. Men liker kvinner det da? I de siste tiårene har nettopp kvinner vist at de ikke liker det noe bedre enn mennene. Hvis kvinner i et dominerende mannssamfunn fikk sjansen til å gjøre opprør, ville de gjort det.

Mange trekk i samfunnene er veldig like. Det dominerende kjønnet er det som dyrkes, det som er viktigst. Det er det dominerende kjønnet som er jegere og krigere. Det må også holde styr på det motsatte kjønnet. Samfunnene er basert på like ideologier, bare med forskjellig kjønn i fokus. Hvorfor skulle ikke dette kunne flettes sammen til noe felles? Tillit kan være et veldig stort problem. Forhold baseres på tillit, det samme må samfunn. Det er religion som er det store grunnlaget for en så sterk mistillit mellom kjønnene. Lover og regler er basert på religion, det samme er kjønnenes rolle i det. Hvordan kan ei kvinne være likeverdig med en mann i et samfunn der mannekroppen er noe man dyrker? Det samme med en mann under synet der kvinnekroppen er et ikon. Det største problem med religionene er det faktum at de alle eksisterer med den selvfølgen at den er rett og alt annet er galt. Dette fører til negativ oppfatning av andre samfunn. Jeg vil gjerne vise tilbake til Unjes utsagn om Gudinna og mannsgudene. Mennesker lever for troa si, enkelte er villig til å dø for den. Det selvfølgelige utgangspunktet at de har rett og andre har feil, gir dem en følese, der de ser seg berettiget til å utrydde de andre hedningene. Dette fører selvsagt til den krigen vi er vitne til i bokserien. Barbarene slakter Gudinnas prestinner i den overbevisning at de er demoner. Også amasonene har en negativ holdning ovenfor andre trosretninger, som når de oppdager tilbedingen av Ildguddommen inne i templet deres. De har flere grunner til å gå hardt mot dem. De tar i bruk Gudinnas tempel for å tilbe en annen Guddom, dessuten prøver presten å drepe M'Bela når hun oppdager dem. De har rett til å straffe dem. På en annen side nekter de disse folkene å tilbe Guddommen sin. I Zillas landsby er det dødsstraff bare å eie gjenstander som kan knyttes til Gudinna.

Ingen av samfunnene har religionsfrihet, men hos amasonene har man frihet til å forlate samfunnet om man har en annen tro. Andre samfunn har man ikke et valg om man vil leve der eller ikke. Dette gjelder selvsagt kvinnene. Hos Barbarene, i Tyvenes by og andre mannsdominerte samfunn er kvinna mannens eiendel. Hun kan ikke forlate samfunnet og oppdages det at hun tilber andre Guddommer risikere hun dødsstraff. Vi kan med en gang utelukke muligheten for likestilling hos Barbarene. De dominerer med vold og terror. Kvinner lever som slaver i frykt. Problemet deres er at de ikke har en sjanse til å gjøre opprør, for det er veldig mye sannhet i utsagnet av Ata om at en utrent mann vanligvis vinner over ei utrent kvinne. Kvinnenes eneste sjanse er å få hjelp utenfra, at barbarene skal endre meningen sin er som å be om et mirakel. Oppdras du til hat, er det vanlig at du kjenner hat.

Amasonene har en annen type undertrykkelse. Mennene har forbud mot å bære våpen, og bli ordinert til prest med mindre de kastreres. De har heller ingenting de skulle ha sagt i samfunnet. Samfunnet er bygd opp med en basis regel, kun den som skaper liv, har lov til å ta liv. Mange amasoner trodde fast på at mannen ikke hadde noe med at et barn ble til. De trodde derimot at det var menstruasjonsblodet som klumpet seg sammen til å bli et barn, men selv de som skjønte at mannen gjorde sitt bidrag, syntes ikke at mannen skapte liv på den måten kvinna gjorde det. Skal det være en mulighet for likestilling, er det her det må skje. Til tross for at kvinnene ikke stoler på mannen, er det de som er mest åpen for det. M'Bela reiser fra Atador og grunnlegger etter hvert byen Jelamar, der mennene får sitt eget mannsråd.

tilbake

En ting som virkelig gjør Ingar forbannet er at noen så intolerante religioner som kristendommen og Islam tok over for Gudinnereligionene. Etter hans mening har det ødelagt mange liv, et utsagn jeg ikke sier meg uenig i. Går man på et emne som homofili foregår det ennå i dag debatter. I vårt samfunn er det kristendommen vi hører mest fra. De påstår at Gud selv synes det er unaturlig og galt. Særlig aktuelle temaer er om homofile skal kunne bli prester eller om de skal få adoptere, som om det skal bety noe hvem kjæresten din er. Ingar gjør på mange måter opp med samfunnet vårt i bøkene sine, da særlig på dette området.

Lederfiguren i den første boka hans, Ata er biseksuell. Det er hun som tar oppgjøret med tankene om at det skal være galt. Ungjentene i boka har fått høre av de eldre prestinnene at det ikke er naturlig, og de er redde for at Ata skal "hoppe på dem", som selv i dag er en myte mange tror på. At man tiltrekkes av et annet kjønn enn resten, betyr ikke at man er mer viril og ukontrollert enn alle andre. Faktisk lar han de hetroseksuelle forholdene basere seg på sex, mens de homoseksuelle blir beskrevet veldig vakkert. Kanskje han har et godt poeng der. I alle fall en del hetroseksuelle går gjerne etter former, fysiske trekk, ting som minner oss om sex, mens når man forelsker seg i en av samme kjønn går det mer på personen enn på "utstyret". Det er en slags sikkerhet, for på grunn av at det ennå ikke er helt akseptert å være homoseksuell, lurer man ikke seg selv når det gjelder følelsene sine, fordi man går mot "det normale".

M'Bela og Jelamar er to kvinner som finner sammen. Det er ikke kroppen det går på. M'Bela mangler det ene brystet etter å ha fått det brutalt avskåret under en voldtekt. Vårt første møte med Jelamar får vi en beskrivelse av henne som skinnmager og stygg. Det er nærheten og omsorgen som fører dem sammen. Et annet aspekt som får oss til å akseptere dette, er samfunnets dyrkning av kvinnekroppen. Gudinnefigurene er veldig kroppslige og vakre. Kvinnekroppen fremstilles som vakker. Hvorfor skal ikke kvinner få dyrke hverandre? Det er først i den femte og siste boka at vi endelig får en seksuell skildring, der krigerjenta Shina og heksa Bitka ligger sammen. Denne skildringa er en slags gave til Ingars lesbiske lesere. Han er veldig forsiktig med emnet og selve beskrivelsen beskriver mer en lykkerus og varme, enn akkurat seksuell nytelse, men det er selvsagt inkludert.

tilbake

Å skrive om Amasoneserien uten å nevne magi, ville nok vært som en forbrytelse mot amasonesamfunnet, selv om det ikke er så mye magi igjen i vårt eget. Det er en del av religionen amasonene praktiserer. De lever etter to gyldne regler. Den ene er at Gudinna hjelper den som hjelper seg selv , og den andre er at det du gjør mot andre får du tifoldig tilbake. Magi er ikke å knipse med fingrene og så har du det du vil ha. Det er realistisk magi forfatteren snakker om. Måten den praktiseres på er nesten den samme måten kristne i dag ber. Amasonene ber Gudinna om hjelp, men de gjør alt de kan for å klare å oppnå det selv. Det er forskjellen på Amasonenes bønn og den kristne. De som ber i vårt samfunn bare ber om noe og håper på å få det. Amasonene er klar over at det er de selv som må gjøre noe for at det skal bli noe utfall.

Ingar er en person som er veldig opptatt av å gjøre alt, til og med en ting som magi realistisk. Det å kjenne han er å vite dette. Når vi diskuterer filmer eller serier der magi er med og det ikke er helt realistisk, reagerer han. Derfor ble jeg sterkt overrasket da jeg leste slutten på "Amasoner" der han lar hovedpersonene komme seg ut av en felle i en by langt borte, og havner hjemme i Atador på veldig kort tid. Jeg hadde ikke reagert, hadde det ikke vært selveste Realismens vokter som hadde forfattet det. Forfatteren selv bare flirte da jeg kommenterte det. Han begrunnet avgjørelsen sin med at han hadde dårlig tid. Men jeg måtte jo innrømme for han at det var veldig godt skrevet.

En annen ting som heller ikke kan forklares er at Ata ble brakt ut av dødsriket av Gudinna selv og fraktet til et sted hun aldri hadde vært. Gudinna har en veldig praktisk oppgave i bøkene. Hun er til stede og gjør litt for å hjelpe samfunnet sitt. Hun løsner et våpen fra en huletegning når våpenløse M'Bela blir angrepet i tempelet. Det er hun som henter Leilah opp til overflaten, når Leilah faller over bord fra skipet hun reiste med. Men Gudinna er ikke med hele tiden. Hun hjelper ikke alle gangene. Hun er ikke løsningene på problemene. De må løses av kvinnene selv. Det er kun i de ekstreme tilfellene, når noe mot hennes vilje er i ferd med å skje og Amasonene ikke kan stanse det, at hun rekker en hjelpende hånd.

tilbake





Amasonesamfunnet er ikke et hundre prosent godt samfunn, men hva er vel det. Det har sine feil og mangler, på samme måte som andre samfunn. Men dette er et samfunn som fantes for 3000 år siden. At det er preget av vold og undertrykkelse er ikke uvanlig. De andre samfunnene fra denne tiden var også det, faktisk var det mye mer undertrykkelse i andre samfunn. Å sammenligne amasonesamfunnet direkte med vårt eget ville vært urettferdig mot amasonene. Men hvis man gjorde det, ville vårt eget vinne med kun en liten fordel eller kanskje vi taper likevel. Vi har kanskje noe nærmere likestilling og religionsfrihet, men ikke fullt, enda vi har hatt lang tid på oss for å utvikle tanken. Har volden forsvunnet? Nei, den er her fremdeles. Den eneste forskjellen er at vi i normen tar avstand fra det. Vi har nå en annen form for vold og strid. Vi har land som undertrykker hverandre. Vi har verdenskriger, kriger som foregår mellom land på hver sin side av kloden, den mest aktuelle saken er USA sin planlagte hevnaksjon på Irak, der barna nå venter på bombene som skal komme å drepe den.

I amasonenes kriger mot andre folkeslag, er det ikke om å gjøre å drepe eller utslette et folk. De vil kanskje utslette selve byen, men motstanderne får et valg. Hvis de vil overgi seg, blir de ikke drept. De gjør sitt beste i å ikke drepe sivile. De kjemper kun med de som kjemper tilbake. Våre moderne kriger er en større forbrytelse enn amasonenes kriger. Det er i våre kriger at flest uskyldige dør eller må lide tap. Jeg kan ikke fatte at i en så voldelig verden at folk da kan reagere på Ingars bruk av vold i bøkene sine. Man kan vel si at i vårt samfunn oppfordres det i hvertfall ikke til vold. Det kan på mange måter være sant. I det sivile er vold galt og straffbart, men i en krigssituasjon er det æresfullt å dra ut å drepe. Vårt eget samfunn gjør større forbrytelser enn amasonene.

Amasonesamfunnet var et samfunn som, hvis det hadde fått sjansen hadde kunne utvikle seg til et mye bedre samfunn enn det vi lever i. Når det nesten er bedre enn vårt moderne for 3000 år siden, hva annet kan man si? Amasonene levde ikke for volden, men de måtte kunne forsvare seg. Hadde de ikke gjort det, hadde de blitt utslettet mye raskere enn de ble. I fjerdeboka er alle reglene om at ei kvinne ikke får gifte seg eller få barn før hun har drept en fiende forsvunnet. De inngår en fredsavtale med nabolandet, men selvsagt med åpne øyne. Volden dukker først opp når de blir angrepet, og da må det være lov å forsvare seg.

Vi kan lære mye av amasonene. At de gjør feil er kun menneskelig. Om det hadde overlevd, kunne samfunnet deres utviklet seg til å bli et mye bedre enn det vi selv lever i. Vi kan ikke helt klare å forestille oss hvordan verden kunne ha sett ut. En mulighet er jo at den hadde blitt mer fredelig, med mindre amasonenes motstandere hadde vært en stor del av verden. Det er mange faktorer å se på for å avgjøre dette, men hvis man tar standpunkt i amasonenes samfunn og legger til 3000 år til det, hva annet kan man si? Det hadde i hvertfall et potensiale å bli bedre. I dag går flere og flere mennesker tilbake til de gamle trosretningene, finner amasonene inne i seg. Det kan godt mulig være at vi får en amasoneverden om 3000 år.

tilbake





Ingar Knudtsen:
-> Informasjon om seg selv og bøkene.
-> Hans egne meninger som forfatter.

Hjemmesiden:
http://www.forfatter.net/knudtsen
-> Informasjon om bøkene
-> Artikler

Bøkene:
-> Våpensøstrene (1987)
-> Rød Måne (1989)
-> Løvinnens sjel (1990)
-> Amasoner (2001)
-> Gudinnas Døtre (2002)

Alle støtt kampanjen:
http://www.geocities.com/amasonekampanje

tilbake